Deilige Rarotonga

KIA ORANA!
Da vi reiste fra NZ til Rarotonga krysset vi datolinjen. Dvs at vi reiste fra NZ mandag 3. mars og landet her på Rarotonga, tre og en halv time senere, SØNDAG 2. mars!
Merkelig følelse og litt problemer med loggføringen i dagboken.

Paradisfølelsen kom vel ikke akkurat umiddelbart i det vi landet.
De to første nettene bodde vi på et dyrt og dårlig backpackersted, vi var ennå ikke kjent og sjokkert over prisene her.
Vår første tanke var å bli her i 2 uker, og så framskynde reisen til USA og Costa Rica.
Men det var før vi traff Grete - som ordnet opp!

Grete er Christians fars tremenning, som har bodd her på Rarotonga i 10 år, giftet seg med en Cook Islander og har funnet sitt paradis her.
Vi hadde aldri truffet Grete før vi kom hit, men familiefølelsen kom fort og hun har virkelig hjulpet oss på alle mulige måter.
Først hjalp hun oss å finne et hus. Og det viste seg å være halve prisen når man dukket opp her framfor å bestille på nettet på forhånd.
Deretter viste hun oss de beste stedene å handle, de rimligste restaurantene hvor de lokale spiser, kjørte oss øya rundt og ikke minst fortalte og forklarte oss alt om livet, tradisjonene, menneskene og skikkene her.

Og nå, etter 6 uker, er dette også blitt vårt paradis.
Jeg skal prøve å beskrive øya og livet her.

Øya er en liten prikk langt ute i stillehavet. Det bor ca. 9 000 mennesker her og det går en bilvei rundt hele øya og den er 3,2 mil lang.
På denne veien går det 2 busser i timen, en Clockwise og en Anti Clockwise. Gamle 50 talls busser hvor sjåføren sitter i blomstrete hawaiiskjorte. Holdeplasser fines det ikke, det er bare å stille seg opp langs veien så plukker den deg opp.

Menneskene her er engelsk og maoritalende. De er utrolig blide, humoristiske, STORE og totalt bekymringsløse!
Til hverdags går alle menn i storblomstrete skjorter og alle damene har blomster i håret. Både til hverdags og fest. Enten bak øret, i håret eller de store fantastiske blomsterkransene de lager her.
Og på radio Cook Island, den ene av to radioanaler her spilles det mye lokalmusikk. (Det jeg tenker vi ville kalt Hawaiimusikk.)
Alle kjenner alle her og veldig mange er i slekt på en eller annen måte.
Tilknytningen til New Zealand er veldig sterk og de fleste har slektninger som bor der. Som Cook Islander får man også automatisk New Zealandsk statsborgerskap. Det er også derfra de får alle varene sine.

De store mama’ene er et syn når de ankommer kirken på søndager på scooterene sine, Penklærne og kirkehattene er på og håndvesken på styret. Og i kirken synger de så taket løfter seg.
Det var faktisk vedtatt en ny lov her nå om hjelmpåbud fra og med 12. april. Men det har vært så mange protester og underskriftskampanjer, spesielt fra mamaene, at det hele nå er avblåst! Selv med det store antallet det er av ulykker på veiene her. Her er det mye “drink & drive”. Særlig på fredagskveldene.

Som besøkende på øya føler man seg veldig velkommen her. Selv fra prekestolen hilste pastoren spesielt til oss besøkende og ønsket oss vekommen hjem til forfrskninger etter gudstjenesten.

På overflaten kan det virke vestlig her på mange måter, men den polynesiske kulturen og levemåten er fremdeles sterk.
Musikken og dansen er viktig her. Trommer, gitar, sang og huladans.
Lea og Iben har fått fullt utstyr med bastskjørt og blomsterkranser og hele familien er i auditoriet hver tirsdag klokken fem på dasetrening med de lokale. Men jeg har en mistanke om at de har et annet kulelager i hoftene sine enn oss litt stivere nordboere.
Vi har vært på flere danseoppvisninger på kveldene, og rytmene, dansingen og kostymene er utrolig fasinerende.

Ungdomsgraviditeter og litt “løsere forbindelser” er også vanlig her. Men igjen er ikke dette noe å bekymre seg for da det alltid er en mor, tante eller en annen slektning som kan ta seg av barnet.
Navngivingen er også et eget kapittel. Her har menneskene navn som Painkiller, Fifties, Operation, Tuesday….oppkalt etter hendelser som fant sted den dagen de ble født.

Øya er usedvanlig ren. Søppel ser man ingen steder og hagene er også veldig velholdte. En annen skikk her er å begrave sine kjære i hagen. Og gravene er ikke akkurat små og beskjedene. Overalt er det store gravstener i marmor med bilder, inskripsjoner og pyntet med bade falske og ekte bomster.
Og det er ingen fare for at en evt kjøper av huset ender opp med forrige eiers familie begravd i hagen, for her har hver familie sine landrettigheter og man har ikke lov til å selge.
Utlendinger har heller ikke mulighet til å kjøpe seg hus eller landrettigheter her. Da må de lease.
Og når det gjelder husene er det en lov som heter at det ikke man ikke kan bygge høyere enn kokospalmene. Så her fines det ingen prangende hus eller høye hoteller.

Det går knapt en eneste dag uten en liten eller stor regnskyll. Deilig forfriskende og med på å gjøre øya utrolig frodig og grønn.

Vi har også krysset øya på tvers til fots. En tretimers tur opp på høye topper og igjennom tett jungel. Mye klatring og varmt og fuktig. Men en stor fordel at det ikke finnes et eneste farlig dyr på øya!

En annen turistattraksjon her er å stå i enden av rullebanen helt ytterst i havgapet når de store jumbojetene kommer inn over havet og lander bare noen meter over hodene våre. På dagtid var det gøy, men om natten var det UTROLIG kult!! Lyset, lydene og lufttrykket….

Så her lever vi altså nå, langt ute i Stillehavet, på andre siden av kloden, 12 timers tidsforskjell fra Norge, i vårt lille deilige hus, med bananer og mangoer i hagen, med haner som galer til ALLE døgnets tider, under den mest fantastiske stjernehimmelen vi noen gang har sett.
Vi hører det evige suset fra det STORE havet utenfor koralrevet og er omgitt av mange glade hyggelige mennesker.

Føste uken var mamma her.
Andre uken tok vi oss en liten “påskeferie” opp til en annen øgruppe som heter Aitutaki. Mye mindre og roligere enn her og med en helt fantastisk lagune.
Deretter har vi vært her igjen og tilbragte først en del tid sammen med Adrienne og Klas-Peter fra Sverige, som vi ble kjent med på Aitutaki.
Grete har sittet barnevakt mens vi har hatt litt tid for oss selv og også fikk med oss jazz og bluesestival her på øya.
Nå har vi tilbragt noen dager med Fredrik, en venn fra Norge som tilfeldigvis hadde stopp her på sin jorden rundt reise.

På fredag var det en stor og høytidlig seremoni der en rekke utenlandske inbyggere fikk permanent oppholdstillatelse. Deriblandt Grete.
Der var også statsminsteren og “The Queens Representative” på øya. Sistnevnte kjører rundt i svart limousin med kongelig krone på nummerskiltet.
Og vi måtte alle synge The Queens anthem og høre Grete sverge evig troskap til Dronning Elizabeth II og hennes arvinger!
Igjen kan man si at engelskmennene har satt sine spor rundt om her i verden.

Og vi har ennå ikke blitt lei av sommer og sol, et liv uten TV og mobil (her virker mobilen overhodet ikke) og heller ikke av hverandre.
Og vi savner heller ikke vekkerklokken, stress og logistikk, surt og kaldt klima og hverdagen hjemme.

På lørdag går ferden videre til L.A og nok et nytt og annerledes kontinent.

Det blir vemodig å forlate Rarotonga. Opphodet her har vært helt fantastisk og vi kommer nok alltid til på lengte litt tilbake hit!

New Zealand

Etter en 10 timers dagflyvning fra Singapore til New Zealand stilte vi klokken fem timer fram og landet i Auckland rundt midnatt.
Vi hadde reget med å finne oss et sted å bo da vi ankom og fikk oss en liten overraskelse da mannen på turistinformasjonskontoret kunne opplyse om at absolutt ALT i Aukland og omegn var fullbooket!
Etter mye om og men og klarte han til slutt og hoste opp et backpacker sted midt i sentrum. Han sa til og med det var en familie suite….. Vi lo godt da vi så rommet, et grusomt sted med køyesenger, en dinglende lyspære i taket og omgitt av en horde festene backpackere i en litt yngre aldresgruppe enn oss.
Det ble ikke mye søvn den natten!

Planen vår var jo egentlig å leie bobil å reise rundt de 4 dagene vi skulle være NZ.
Men det er er utrolig populært og vi fikk oss nok en overaskelse da vi skjønte at alle var utleid og det ikke var en ensete en å oppdrive.
Dermed ble det leiebil og moteller istedenfor.

Siden jeg var den eneste som har noe erfaring med vestrekjøring, ble jeg sjåføren. Følte meg litt rusten da vi suste ut på motoreien, men det gikk etterhvert som en drøm. Og det ble nok kjøring. Jeg tror vi kjørte bortimot 80 mil på tre dager. Og veiene i NZ er smale og svingete!! Men vi så utrolig mye vakkert.

Første stopp var Whitianga. Et nydelig, lite badested, med små sommerhus, laaaang badestrand og søvning stemming.

Derifra gikk turen videre til Rotorua. Også kalt jordklodens rasshøl. Her vrenger virkelig jordkloden vrangsiden ut, men dampende, stinkende putrende “innsjøer” og voldsomme kratere. Og hele byen og omegn stinker av svovel. En spennende men kvalmende opplevelse.
Her var vi også på saueshow. Men oppvisning av forskjellig typer sauer, saueklipping og gjeterhundoppvisning.
Siste natten sov vi i nærheten av flyplassen i Auckland, da vi dagen etter skulle tidlig opp for å reise ut til lille Rarotonga langt ute i Stillehavet.

Fire dager var selvsagt altfor kort tid i dette vakre og spennede landet på undersiden av jordkloden. Men her er det så mye å se, gjøre og oppleve at det får bli en egen reise en annen gang.